Leger og homofili

Jeg har vært på et seminar arrangert av Skeive Medisinstudenter om "klinisk kommunikasjon med homofile pasienter".

Seminaret besto av flere deler. Etter kort info om Skeive Medisinstudenter, fortalte ei ung lesbe (fra LLH Oslo/Akershus) om sin egen "komme ut"-historie. Blant mangt hun fortalte, festet jeg meg ved et utsagn om at hennes "komme ut"-historie nok ble noe mer kronglete enn nødvendig fordi "jeg passet ikke inn i det bildet jeg hadde av lesbiske" (noe som vel tydeliggjør viktigheten av MASSE - og variert - åpenhet).

Ole Georg Munkvold, psykiater og overlege ved GID-klinikken ved Rikshospitalet (GID = gender identity disorder) foreleste morsomt og interessant om "komme ut"-prosessen. Han poengterte at veien fram til erkjennelse ofte er lang, og for mange er den også svært smertefull og krisepreget. Han mente at de fleste homser/lesber kjemper mot sin egen internaliserte homofobi hele livet. Og han presiserte at det å komme ut for de fleste er en livslang prosess.

Etter pausa fortsatte Munkvold med en del som omhandlet hvordan legen kan hjelpe en ung homofil i "komme ut"-prosessen. Det jeg sitter igjen med etter denne delen er i hovedtrekk at en lege selv må ha en del kunnskap om homofili, han må vise tydelig at han aksepterer homofili (nøytralitet kan oppfattes som avvisning), han må allminneliggjøre og vise interesse. Det er viktig at allmennlegen viser (for eksempel ved brosjyrer på venterommet) at seksuell legning er innenfor allmennlegens interessefelt, at han ikke stiller spørsmål som forutsetter heterofili (jf. heteronormativitet) og at legen må være obs på at depresjon i en del tilfeller kan skyldes homofili.

Alt i alt var det vel ikke de store overraskelsene for meg i dette seminaret, men det var nyttig for å rydde litt opp i tankene mine. Det ble klarere for meg at kunnskap om "komme ut"-prosessen er grunnleggende for helsepersonell (og for lærere etc.) Derimot skulle jeg gjerne skaffet meg mer innsikt i de mer "medisinske" sidene ved det å ha homofile pasienter.

Seminaret viste også styrken ved de gode case - de poengterte historier. Både historien om 15-åringen som ble tatt med til legen for sin homofili, som der ble møtt av en rådløs lege og som senere tok sitt eget liv - og historien om homsen som ringte LLH for å få til et besøk på skolen sin, hvoretter LLH ringte skolen og ble avvist med at "i Gudbrandsdalen er det ingen homofile" fungerer som gode knagger å henge videre refleksjoner på.

På min "to do"-liste har jeg ført opp å finne ut mer om arbeidet til Homofile og lesbiske legers forening og å sjekke hva som står om homofile i de siste årgangene av Tidsskrift for Den norske lægeforening. Åsmund Iversen viste dessuten til en undersøkelse fra Uppsala om hvordan homofile blir mottatt i helsevesenet - den bør jeg også se på. Men det blir en annen dag.

Innspill?