Heteronormativity in a nursing context

Jeg har lest rapporten Heteronormativity in a Nursing Context av Gerd Röndahl (Uppsala Universitet 2005). Hun har undersøkt holdninger til sykepleiere og sykepleierstudenter i Sverige, samt intervjuet både sykepleiere og pasienter om deres erfaringer som homofile blant kolleger og som pasienter/pårørende.

Som tittelen antyder, legger Röndahl stor vekt på heteronormativitet. Hun har følgende beskrivelse av dette (som jeg synes er en god beskrivelse, og som jeg derfor kan tenke meg å bruke videre):
“Heteronormativity is the term used to describe the powerful heterosexual structure and normative principle and is learned very early in life. The term refers to the assumption that heterosexuality is a general norm, i.e., that heterosexuality is the only sexuality of individuals and society. A consequence of heteronormativity is that homosexuals are addressed and treated like heterosexuals. People are assumed to be heterosexuals until they do or say something that disproves this assumption. This means that lesbians or gay men may choose to hide and remain invisible due to fear of negative attitudes and repercussions.” (s. 12)

Hva har så heteronormativitet med sykepleie å gjøre? Vel, som Röndahl skriver: “Arbeid som sykepleier bygger på at sykepleieren har en positiv holdning til alle pasienter og forstår pasientens behov og forstår at hennes/hans egne verdier påvirker hennes/hans handlinger og oppførsel.” (s. 19) Mer konkret deler hun inn i tre overskrifter:

Heteronormativitet i sykepleie

“En vanlig erfaring var at sykepleiere sluttet å kommunisere med pasientene etter at de fikk vite at de var lesbiske. Dermed kan sykepleiernes heteroseksuelle antakelser føre til utbredt uvitenhet om lesbiskes spesielle behov. (...) Lesbiskes og homofile menns spesielle behov relaterer seg til frykten for å bli dårlig behandlet etter avsløringen.” (s. 20) Generelt har sykepleierne og sykepleierstudentene positive holdninger, viser undersøkelsen (skjønt det er noen unntak). Men mange sykepleiere er usikre på hvordan de skal håndtere homofile pasienter, og pleien kan dermed utilsiktet bli mindre “hjertelig” enn pleien av heterofile pasienter.

Fåtallet av sykepleiere med negative holdninger kan naturligvis ha svært negative konsekvenser: “Selv om det ikke skjer ofte, er det sannsynlig at homofile pasienter møter sykepleiere som ville foretrekke å ikke gi dem pleie. Homofile pasienter kan også nøle med å søke den hjelpen de trenger som følge av tidligere møter med negative reaksjoner eller forsømmelser.” (s. 35)

“Undersøkelser har vist at mennesker med de mest negative holdningene av og til blir mindre negative etter møter med homofile menn og lesbiske, og at mennesker med nøytrale/tolerante holdninger kan bli mer positive ovenfor homofile. Men, siden homofile pasienter ofte har vært en skjult gruppe i sykepleien, er åpen mellommenneskelig kontakt nesten umulig og/eller sjelden. For å gjøre homofile pasienter synlige og endre negative holdninger ovenfor homoseksualitet er utdanning en nødvendig start, så vel som et viktig aspekt av praktisk sykepleieetikk.” (s. 37)

Et par sitater fra intervjuundersøkelsen:
“De tar for gitt at jeg er heteroseksuell inntil jeg sier at jeg ikke er det, og da stopper alt opp. Det er typisk i helsevesenet ... det er en veldig gammeldags måte å se på det, synes jeg.”

“Siden jeg har levd med en mann i 24 år, var det hans navn jeg oppga og sa at han var partneren jeg levde sammen med. Da sa sykepleieren: “Okay ... men har du ikke en slektning eller noen?” ... Det var litt rart hvordan hun var så overrasket siden hun som helsearbeider må ha møtt mange homoseksuelle menn.” (s. 39)

Dette siste sitatet er et eksempel på noe som går igjen: hvis pasientene har fylt ut “samboer” på et skjema, blir de spurt om hans navn (hvis pasienten er en kvinne) og omvendt – hvoretter sykepleieren blir overrasket og/eller perpleks når navnet som oppgis har “feil” kjønn.

Men en del oppgir også at de opplevde at kommunikasjonen ble vanskelig fordi sykepleierne var så redd for å si noe “galt”. Disse legger vekt på at det er viktigere å vise en positiv holdning enn at hvert enkelt ord man sier skal være pinlig korrekt.

Arbeidsmiljøet

“Mange homofile menn og lesbiske frykter intoleranse og tap av sosial status hvis deres seksuelle orientering blir kjent på jobben. For å unngå diskriminering og andre typer sårbarhet, skjuler mange homofile sin homoseksualitet og er forsiktige med hvem de deler denne kunnskapen med. (...) En måte å skjule dette er å unngå å svare på spørsmål om – eller diskutere – deres privatliv. (...) Åpenhet er imidlertid en viktig del av evnen til å danne nære, vennskapelige forhold.” (s. 21)

Et sitat fra intervjuundersøkelsen: “Det er ikke det at jeg tror noen kommer til å reise seg opp og si “du er stygg og dum og burde ikke få lov til å eksistere.” Det er mer risikoen for å bli ekskludert som du alltid tar med i betrakning. Jeg tror ikke ... at jeg ville bli ekskludert ... men jeg er redd for å bli behandlet annerledes på et vis ... jeg er alltid redd for at det vil være ... negativt på et vis.” (s. 38)

De homofiles frykt er ikke tatt ut av løse lufta – undersøkelser viser at mange homofile har opplevd latterliggjøring og fordømmende utsagn på jobben.

Pasienter og deres nærmeste

“Mange homofile menn og lesbiske føler seg ikke trygge nok til å komme ut til leger eller annet helsepersonell, og utsetter dermed å søke behandling. (...) Flere studier har vist at homofile pasienter frykter intoleranse og tap av sosial status hvis de avslører sin seksuelle orientering – for eksempel ved å introdusere sin partner av samme kjønn.” (s. 22) Vi ser at dette naturligvis kan være en belastning i en situasjon hvor man trenger all den støtte man kan få. Röndahl fortsetter: “Derfor eksisterer den uanerkjente, usynlige homofile pasienten ofte i stillhet, i frykt for fordømmende holdninger fra uvitende sykepleiere.” (s. 22)

Et sitat fra intervjuundersøkelsen: “... i min erfaring som både pasient og nærmeste pårørende har det vært verre å være pårørende ... Som pasient er de nesten nødt til å ta seg av meg, men som pårørende kan de ignorere meg ... som om det at jeg er der gjør pasienten homoseksuell – hvis jeg ikke var der, ville hun ha vært bare nok en pasient i mengden. Men siden hun har meg med seg – blir hun plutselig noe annet ... og det er sannsynligvis enklere å bare lukke øynene og late som jeg ikke er der ... men jeg kan egentlig bare tolke det dithen at de ikke aksepterte at vi hadde et homoseksuelt forhold ... De ville mye heller snakke til våre foreldre, selv om vi er voksne...” (s. 40)

I løpet av intervjustudien har Röndahl samlet tanker om hva som burde legges vekt på i forhold til homofile menn og lesbiske som kolleger, pasienter eller partnere. Her er hennes oppsummering:

Gjøre homofile og homofil kultur synlig ved:

• Hvis du er homofil, snakk til kollegene om ditt hverdagsliv for å spre kunnskap om homokultur.
  
• Danne fora og diskusjoner på en generell basis om homotemaer i sykepleiekontekst.
  
• Bruk homofile ansatte som en ressurs i sykepleie siden de innehar stor kompetanse om sin egen kultur og også har erfaring som en minoritet.
  
• Vær klar over at lesbiske er mindre åpne og derfor mindre synlige enn homofile menn, men at det sannsynligvis er like mange av dem.
  

Sykepleiere bør tenke over:

• Alle pasienter er ikke heterofile, det eksisterer andre typer familier.
  
• Bruk kjønnsnøytrale termer om familie, slik som: “Bor du alene eller sammen med noen? Hvem bor du sammen med?”
  
• Hvis pasienten er åpen om sitt homofile liv, still spesifikke spørsmål ved registreringen, som: “Hvor åpen er du? Kan du plasseres i et rom med to pasienter selv hvis partneren besøker deg? Får du støtte fra venner og familie og din partners familie? Kommuniserer din partner med dine foreldre og søsken?”
  
• Spør pasienten direkte hva han/hun ønsker at de ansatte skal kalle hans/hennes partner og hvordan det skal dokumenteres.
  
• Snakk direkte med pasienten om hans/hennes partner på en nøytral måte.
  
• Skravl med pasienten og dens partner om nøytrale ting hver dag.
  
• Mange single homofile menn og lesbiske har et svakt sosialt nettverk og avhenger derfor av hjelp fra sykepleiere.
  
• Eldre homofile er oftest hemmelighetsfulle om sin homoseksuelle livsstil og lever ofte et dobbeltliv sosialt.
  
• Eldre homofile har ofte få nære venner å vende seg til når de har behov for hjelp og støtte.
  
• Eldre homofile er spesielt sensitive til det verbale og ikke-verbale språket som brukes, og mange bruker et kodespråk som ofte bare er kjent blandt noen få andre mennesker.
  
• Ha homolitteratur og annen informasjon, for eksempel fra lokale homoforeninger, i venterommet og andre offentlige steder.
  

Sykepleiere bør vite mer om:

• Forskjellige familiekonstellasjoner
  
• Homofile forhold
  
• Fordommer basert på seksualitet
  
• Normpress og kulturelle verdiers relevans for interkulturell kommunikasjon (og hvordan de leder til normale, gjensidige ambivalente følelser.
  

Jeg tror at mye av dette vil ha en naturlig plass i det videre arbeidet knyttet til sykepleierutdanningene. Er det noen som har synspunkter på det som kommer fram her?