Helse og seksualitet: Lesbiske kvinner og helse

I går var det et nytt seminar arrangert av Skeive medisinstudenter. Denne gangen var det Mari Bjørkman, spesialist i allmennmedisin og fastlege på Grünerløkka som fortalte om "Lesbiske kvinner og helse" og Haakon Aars, overlege ved Aker universitetssykehus og ved institutt for klinisk sexologi og terapi som snakket om "Kommunikasjon om seksualitet og homofili". Det ble en veldig interessant og hyggelig kveld.

Et par av Haakon Aars bidrag fra sitt eget liv gjorde inntrykk. Det ene var at han fortalte om HIV-epidemiens betydning for homomiljøet og for den enkelte homofile, og at han selv hadde mistet rundt 20 gode venner. Han understreket at i en situasjon hvor man mister 20 venner i en katastrofe er det tungt å se at folk uttaler seg om at “de kan skylde seg selv”. Det andre var historien om hvordan han og hans partner fikk problemer med Røde Kors-systemet når de skulle jobbe for Røde Kors i Palestina i en lengre periode – og hvordan dette først ble løst når Astrid Nøklebye Heiberg og Fathi Arafat, leder i det lokale Røde Kors, engasjerte seg. Og dette i 1998! Det er et tankekors hvilke problemer mindre ressurssterke da må komme borti.

Mari Bjørkman startet med å problematisere begrepet "lesbisk". Man kan si at det har tre dimensjoner: begjær, identitet og adferd. (Begjær rettet mot folk av eget kjønn, identitet som lesbisk, sex med folk av eget kjønn.) Men hva er forskjellen på å være lesbisk og å være biseksuell? Er man lesbisk kun om man aldri har hatt sex med en mann? Nei, det blir en altfor streng definisjon. Ok, må det da være lenge siden man har hatt sex med en mann? Hvor lenge siden? Med en gang man begynner med dette innser man at grensene må være flytende. Definisjonen vil variere med det konkrete temaet man diskuterer. (Diskuterer man seksuelt overførbare sykdommer, vil man for eksempel være mer opptatt av faktisk adferd enn av hva man føler...)

Det er en rekke problemstillinger knyttet til å forske på lesbiske:
Kan man sammenlikne med heteroseksuelle? I tilfelle, hva er definisjonen på heteroseksuell?
Hvordan rekruttere informanter/deltakere? Kan man unngå at utvalget blir skjevt?
Mange potensielle informanter er skeptiske, siden legestanden inntil nylig (1979) så på homofili som en sykdom.
Mange potensielle informanter føler skam, og er "i skapet".

Hvor mange lesbiske finnes? Bjørkman antyder 1,5-5% som et passende intervall i vestlige kulturer (men dette vil naturligvis også avhenge av definisjon).

En interessant bolk av foredraget fortalte om hva vi vet om lesbiskes helse. Et hovedpoeng er at undersøkelser (f. eks. "Sexual behaviour of lesbians and bisexual women") viser at 85% av lesbiske har hatt sex med menn, skjønt det for 70% er snakk om for mer enn fire år siden. 25% har vært gravide. Dette betyr naturligvis at "heterofile" problemer ikke kan ignoreres heller i kontakt med lesbiske pasienter. (Videre: mange lesbiske har brukt prevensjonsmidler. Og undersøkelser tyder på at de som har sex med menn, oftere (enn heterofile kvinner) har sex med biseksuelle eller homoseksuelle menn, noe som kan medføre større fare for HIV.

Videre er det greit å være oppmerksom på at lesbiske kvinner kan være dårlige på sikrere sex/prevensjon. Dette er betenkelig, siden en del ting, f. eks. HPV, herpes og trichomonas kan smitte i lesbisk sex. (Jeg aner ikke hva HPV og trichomonas er, men jeg gjentar det likevel her...) (Her ble det diskutert en del en brosjyre fra Helseutvalget om lesbisk helse. Den må jeg opplagt få tak i, selv om den neppe bør oppfattes som ufeilbarlig.)

Andre aspekter ved helsen til lesbiske er:
lesbiske kan oppleve minoritetsstress, med basis i det å være annerledes og det å bli diskriminert.
De lærde strides om lesbiske røyker mer eller mindre enn andre, men de drikker mer alkohol, bruker mer illegale rusmidler (især hasj), har større BMI (altså er oftere overvektige), har oftere brystkreft (sannsynligvis knyttet til færre graviditeter), men har sjeldnere livmorshalskreft. Noe av dette henger sammen med at lesbiske sjeldnere har barn og dermed oftere fortsetter et uteliv som mødre avslutter ved barnefødsler...
NOVA-rapporten fra 1999 sier at 70% av lesbiske sier at de har god eller meget god helse, noe som er noe (men ikke mye) lavere enn i den generelle befolkning.
Lesbiske har færre barn og har brukt mindre p-piller.

Hva skal nå alle disse opplysningene brukes til? Bjørkman understreket at hun som fastlege bruker kjennskap til subgrupper i sin diagnostisering. Får hun en pasient med gulsott, tenker hun over om vedkommende kan ha fått det ved et nylig opphold i Pakistan eller ved alkoholmisbruk. En lege må naturligvis gi individuelle råd til individer, men vil likevel ha nytte av kjennskap til ulike gruppers liv.

Bjørkman viste også fram en liste over punkter med overskriften "det lesbiske gode liv": Kanskje det er lettere å leve med en kvinne enn med en mann (for en kvinne)? Har man større frihet til å være seg selv når man "slipper" rollemodeller? Man slipper prevensjon og bivirkningene det fører med seg. Man slipper uønskede svangerskap og aborter (i den grad man "unngår" sex med menn). “Komme ut”-prosessen kan ha ført til psykologisk modning, refleksjon og toleranse. Treffer man flere ulike mennesker i homomiljøet enn i sine "hjemmemiljøer"?

Hvordan møtes så lesbiske av helsetjenesten? I et forarbeid til NOVA-rapporten som kom i 1998 (forarbeidet, altså), sier 1 av 10 at de har hatt negative erfaringer med å fortelle om sin legning til legen. Den viser også at 2 av 10 alltid forteller legen at man er lesbisk, 4 av 10 forteller noen ganger, 4 av 10 aldri.

Hvorfor skal man fortelle? Her har Bjørkman selv utført forskning (upublisert) med tittelen "Being lesbian – does the doctor need to know?" Dette er grunnene lesbiske gir til at de ønsker å fortelle legen om at de er lesbiske:
det er (i en del tilfeller) medisinsk relevant
de ønsker å bli sett
det er lettere å snakke om praktiske forhold da
de ønsker å inkludere partneren
de ønsker å forklare omstendigheter
Dette oppleves som viktig og vanskelig for pasientene!

Som lege bør man være åpen for at pasienten kan være annet enn heterofil. Man kan også være oppmerksom på om pasienten unngår å bruke personlig pronomen om sin kjæreste (sier "kjæresten" eller "samboeren" istedenfor "hun"/"han").
Pasientene vil (nesten uten unntak) prøve å finne ut hva legen selv mener om homofili. Det er ikke så mye som skal til, men en "nøytralitet" vil ikke virke beroligende.

Her var det mye av interesse for arbeidet vårt – mye angår andre helsearbeidere like mye som leger.

Etter en pause overtok Haakon Aars, og hans innlegg kommer jeg tilbake til i neste bloggposting tenker jeg...